Sex & Forhold

Dating i 2019?

Dating i 2019 er vanskelig. Jeg er snart 27 år og har vært singel i største delen av mitt “voksne” liv. Det vil si at jeg i teorien skulle hatt et hav av erfaring innen dating, men det har jeg altså ikke. Jeg synes dating er vanskelig, og det av mange ulike grunner. For eksempel så lurer jeg veldig på hvor man møter menn i dag? Er det på byen, på trening, på fjelltur, på en app? Jeg er veldig forvirret. Jeg har en venninne som møter menn uansett hvor hun går og hva hun skal – og da også alltid en flott en som hun dater videre. Hvordan klarer hun det? Jeg finner ingen! Når det er sagt så er jeg ikke alltid så veldig på utkikk – det vet jeg, men jeg har liksom litt lyst at det skal falle i fanget på meg. Ja jeg er lat. Mine venninner (og resten av verden) sier alltid; “Når du minst venter det så dukker han opp” eller “Når du slutter å lete så kommer han”. Til alle dere som sier sånt; Det er ren løgn, og kanskje det mest irriterende dere kan si til en singel person som nok en gang har mislykkes i dating verdenen. Jeg sluttet å lete for mange år siden, og er nå enda mer singel enn noen gang før. Jeg innrømmer gladelig at jeg egentlig har gitt opp. Jeg skammer meg ikke. Ja, jeg er bare 27 (snart) og er ennå ung, men den innsatsen som tydeligvis kreves for å først finne noen, for så å date de – den vet jeg ikke om jeg er villig til å legge inn. Før jeg går videre her nå så skal jeg bare påpeke at det er absolutt helt i orden å være singel – og for alle mine søstre og brødre som er litt som meg og har bestemt seg for at man klarer seg like godt alene – jeg hyller dere. For det er jo det viktigste av alt; å klare å være alene og trives med det. Når det er sagt, så har jeg i mange år prøvd å date, og derfor kommer da dette innlegget.

Som nevnt ovenfor har jeg problemer med den kanskje viktigste delen av å date noen; altså det å finne de. Jeg synes ikke menn vokser på trær som så mange sier, og jeg synes ikke det hjelper å “være åpen for det”, for det har jeg søren meg vært, og her sitter jeg. Jeg har mange utrolig flotte, hyggelige og selvstendige venninner som også er single, og hver gang jeg ser på de så forundrer jeg meg over hvorfor? Hvordan svømmer de fiskene der fortsatt i vannet? Hvordan har det seg at noen bare parrer opp og blir sånn for alltid, mens noen av oss svømmer rundt i singelbassenget og ender opp med å stadig stange i veggen? Er det sånn at noen av oss ikke er skapt for forhold og kjærlighet på samme måte som resten av befolkningen? Jeg skal innrømme at jeg er føler meg klønete med menn, og har aldri opplevd å ha tak på sjekking. Hvis jeg ser en flott mann så kan jeg med hundre prosent sikkerhet si at jeg ikke går bort. Det er alltid lettest å bli sjekket opp – men jeg er ikke god på det heller. Jeg vet aldri hva jeg skal si, jeg blir klønete og ukomfortabel, og skulle helst ønske at hele greien var over. Jeg synes det er utrolig vanskelig å bli kjent med nye menn som jeg har et snev av interesse for. Unntaket er når tequila er involvert, men det er en historie for en annen gang.

Når dating apper som tinder og happn kom på bordet, skulle man da tro at mine glansdager på dating fronten sto for tur. Jeg trodde at dette skulle gjøre ting litt enklere, men den gang ei. Det gjorde saken ti ganger verre for meg. En mindre naturlig og mer ukomfortabel måte å møte mennesker på har jeg aldri vært borti. For det første så liker du noen kun basert på utseende (med unntak av han ene som hadde laget en powerpoint presentasjon om seg selv – han fikk 10/10 for innsats), noe som er helt unaturlig, fordi hvorvidt en person er attraktiv eller ikke blir jo i all grad påvirket av personlighet. Du blir også vurdert på samme måte tilbake, så hvordan man fremstiller seg selv blir jo aldri helt reelt. Om man skulle være så heldig å få en “match” med noen, så kommer man da til neste problem – som for øvrig også er en avgjørende post for mange; hvem sier hei først, og hvordan gjør man det mest mulig interessant for videre samtale? For et press dere! Jeg sier aldri “hei”. Jeg skrev et enkelt “hei” en gang, og fikk beskjed om at det var kjedelig. Kjedelig?! Å si hei, som normale folk? Kan vi ikke lenger starte samtaler med et vanlig “hei”? Må vi levere en slags underholdende monolog, eller stille et spørsmål som er så annerledes og “spennende” at man rister opp i hele verdenen til mottaker? Jeg har en sunn skepsis til denne utviklingen. En venninne og jeg gjorde et forsøk en gang, hvor vi åpnet alle samtaler med en gåte. Dette ble utrolig godt tatt imot av mottaker(e), da det brøt isen, i tillegg til at man fikk luket ut hvem som er en potensiell kandidat å ta med seg hjem til bygden på påskequiz. Kjempelurt. En del samtaler ble startet med en god gåte, og to planlagte dater kom ut av det. All skryt til min venninne her, som selvsagt kom på dette. Jeg tror vi alle har forstått at dette ikke var min glitrende ide, da jeg skriver “hei”, som en annen huleboer.

Grunnen til at jeg nå skriver at to dater ble “planlagt”, er fordi bare en av de ble gjennomført. Neste steg på veien er jo å klare å konversere over tid, og faktisk tørre å møte opp på den første daten. Jeg tråkket langt utenfor komfortsonen med match nr. 1, og bestemte meg for å si ja til en kaffe. Jeg var veldig nervøs, hadde stått opp tidlig for å legge inn en ekstra innsats, og var for en gangs skyld tidlig ute. Så der sto jeg ved den blå steinen, langt utenfor komfortsonen, uten å ha inntatt dagens første kaffe, og helt alene. Misforstå meg rett, det var mange mennesker der – men ingen date. Jeg var helt alene i fem minutter over, ti minutter over, og når det da rundet 20 minutter så takket jeg for meg og gikk hjem. Kjempesuksess. Jeg som hadde dyttet meg selv ut av komfortsonen, funnet ny tro på dating og det å bli kjent med nye menn. Jeg ble så hardt avslått som man overhode kan bli, uten å ha møtt mannen en gang. Takk for meg tenkte jeg da. Det krevde en god dose overtalelse for å gå med på dating i etterkant av denne flausen. Match nr. 2 var fortsatt på banen, og måtte dessverre jobbe hardt i etterkant av denne opplevelsen. Hele seks uker holdt dette stakkars mennesket ut, før jeg gikk med på å møtes. Denne gangen gikk det tilsynelatende bra, og datingen fortsatte en stund. Helt til vi støtte på det som er mitt neste problem hva kommer til dating; nemlig “the game of dating”.

Jeg har ikke “game”. Jeg forstår ikke når folk spiller spill med hverandre, eller når jeg må delta i spillet selv. Jeg forstår ikke konseptet, jeg forstår ikke hvorfor man ikke bare kan si om man liker hverandre eller ikke, og jeg forstår ikke hvorfor man skal være “vanskelig å få” når man så tydelig ikke er det. Jeg forstår rett og slett ingen verdens ting av det. Hvis jeg liker noen, så sier jeg det. Hvis jeg ikke liker noen, så sier jeg det også. At jeg liker noen betyr ikke at jeg er forelsket, men det betyr akkurat det jeg sier; at jeg liker noen. Hvorfor er det så farlig å innrømme? Hvorfor skal jeg late som om jeg ikke liker noen, for å holde på interessen deres? Da liker vel ikke de meg godt nok, er det ikke så enkelt? Det er jo ingen sin verden som faller i grus på grunn av det. Jeg kan ikke telle på en hånd en gang hvor mange ganger menn tror at jeg er mye mer interessert enn det jeg innrømmer, fordi jeg spiller med åpne kort. Ord blir lagt i munnen på meg, og før jeg vet ordet av det så har det at jeg liker noen eskalert til at jeg vil ha et forhold med de. Stadig får jeg spørsmål som “vil du ha noe seriøst med en gang liksom” eller “vil du bare være med meg hele tiden nå”? Bare for å gjøre en ting veldig klart; Jeg vil ikke være med noen hele tiden. Jeg vil ikke være med meg selv hele tiden en gang, så nei, jeg vil ikke være med deg hele tiden. Om noen går rundt å tenker det så har de misforstått.

Jeg stusser også litt over det at man må “få” noen til å like en. Enten så gjør de det, eller så gjør de det ikke. Man skal jo ikke måtte bøye seg til høyre og venstre, for å passe inn i bildet til den andre personen. Det blir bare bråk noen uker inn. Jeg og mine single venninner opplever ofte at noen menn blir mer interessert, jo mindre interessert vi framstår. Så om vi lar være å ta kontakt, så kommer de løpende. Når vi tar kontakt, så er de litt vanskeligere å nå, og ikke så interessert. Jeg stusser så veldig over dette. Er det jakten som er underholdende? Er det et maktspill? Er vi egentlig ikke så interessante, men en grei underholdning når de har lite å gjøre? Jeg personlig har ikke tid til dette. Jeg har nok å gjøre, og har ikke tid til å finne ut om noen liker meg eller ikke, og hvis de ikke vet så foretrekker jeg å vite det også. Jeg vil alltid spille med åpne kort, og har en lei tendens til å trekke meg ut med en gang jeg opplever at noen skjuler sine. Da blir jeg farlig ofte beskyldt for å være lei meg og såret, eller igjen, beskyldt for å ha følelser jeg ikke har. Det faktum at jeg ikke gidder å bruke tiden min på å finne ut av om noen liker meg, og derfor velger å avslutte det med vedkommende, betyr at jeg MÅ ha følelser… det er for mye. Da må noen ta steget av den høye hesten sin og tenke seg litt om.

Når jeg reflekterer over hvordan dating har blitt så er teknologien en viktig del av det. Alt skjer nå gjennom apper og sosiale medier. Før i tiden måtte noen spørre etter telefonnummer for å ta kontakt med deg, men nå er det eneste folk spør etter snapchat og instagram. Møtet med nye mennesker skjer gjennom dating apper, og kontakten foregår på sosiale medier. Jeg skjønner ikke det. Jeg er så utrolig lei av å kommunisere på snapchat. Hva hendte med å spørre etter noen sitt telefonnummer? I stedet for å ha en ordentlig samtale i løpet av dagen, så har vi nå hundre små meningsløse og halv interessante samtaler i stedet. Det er mulig jeg er gammeldags, men en mann som spør etter nummeret mitt ligger et hestehode foran en som spør etter snapchaten min. Videre så spør jeg også meg selv om det er mulig at jeg finner/velger feil menn. Dette er jeg veldig åpen for at er en mulighet, men hvordan i alle dager skal man luke dem ut? Skremmende mange fremstiller seg på en måte som overhode ikke stemmer overens med hvem de er når jeg blir kjent med de.

Jeg stiller meg uforstående og en smule kritisk til dating. Det er utrolig mye jeg ikke forstår, og jeg begynner å innse at jeg muligens er hakket mer gammeldags enn jeg trodde. Heldigvis så har jeg single venninner, som stiller seg like uforstående som meg, og som gjerne deler. Man føler seg gjerne litt mindre håpløs sammen, og det er viktig å dele de “gode” historiene. For historier har det blitt. Så mange historier at jeg nå har konkludert med at dette med dating og forhold mest sannsynlig ikke er for meg. Det kan umulig være meningen at det skal være så vanskelig? Etter den siste daten min i høst, også tidligere nevnt som match nr. 2, så ble jeg så frustrert over hele min dating historie at jeg begynte å skrive. Det endte med at jeg begynte å skrive en bok om menn. Menn jeg har datet, menn jeg har hatt en flørt med og menn venninnene mine har datet eller flørtet med. Jeg skrev en bok om menn vi ikke forstår oss på. I fare for å bli misforstått, så vil jeg nevne at jeg har ikke skrevet en bok om hvor sint eller såret jeg er, og jeg er forstått en veldig stor tilhenger av flotte menn. Jeg har skrevet en bok om alt jeg ikke forstår når det kommer til dating og menn, og for å gjøre det best mulig, valgt å dra fram gode eksempler. I mangel på noe å gjøre med denne boken har jeg bestemt meg for å dele den med dere, kapittel for kapittel. Så om du også er forvirret hva kommer til dating, bli gjerne med meg på denne reisen, og del gjerne spørsmål, råd og kommentarer om du har noen. Det er blitt tydelig at jeg trenger hjelp på dette området. Ta turen innom her igjen førstkommende søndag, for et friskt kapittel en!

Én kommentar

  • Siri

    Eg blir gjerne med på reisen:) Skal aldri sei at ein type kjem når du minst vente da!! Takk for tipset:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *