Aktuelt

Ensom

Jeg har vært ofte og mye ensom. Enda er jeg ensom innimellom. Det kommer oftest på kvelden, når jeg får satt meg ned og tankene får leve fritt. Når jeg sitter på sofaen og ler høyt av noe, men ikke har noen å dele det med. Eller når ting er vanskelig og jeg er lei meg, og ikke vet hvem jeg skal ringe. Jeg tror at mange assosierer ensomhet med å være alene. Det er to forskjellige ting. Jeg har nå, og har alltid hatt en veldig stor omgangskrets. Jeg er aldri alene. Jeg har alltid en venn eller en familie å dra til, noen å gjøre gøye ting med, noen å feire bursdagen med. Jeg har en familie som bryr seg og involverer seg, og mange fantastiske venner som alltid er her for meg. Allikevel er jeg noen ganger ensom.

Den første gangen jeg forsto at jeg faktisk var ensom, og klarte å identifisere den følelsen, så var det en venninne som pekte det ut til meg. Jeg kjente på en enorm uro og det jeg trodde var tristhet. Jeg forsto ikke selv hvorfor jeg skulle være trist som jeg var, og tok meg selv i å gjøre ting, være med på ting, og akseptere mye mer en jeg egentlig er komfortabel med – fordi det dekket over hvordan jeg følte meg når jeg var alene. I tillegg holdt det meg ofte “opptatt”. Venninnen min som jeg nevnte ovenfor, er et av de menneskene jeg respekterer mest i hele denne verden. Hun er et ordentlig forbilde, av den typen som gjør deg tom for ord og full av beundring. Da min venninne og hennes familie sto i tyngre utfordringer enn man kan forestille seg, hadde jeg vanskelig for å dele mine egne utfordringer med henne. Jeg ville ikke byrde henne med mine problemer. Mine små ubetydelige mentale problemer. En ettermiddag var jeg en tur på besøk, og vi bestemte oss for å gå en liten tur. Vi snakket om hverandre sine liv, og oppdaterte hverandre på hva som foregikk. Jeg fortalte så smått om hvordan jeg hadde det, og uttrykte nok litt fortvilelse over uroen og tristheten jeg følte. Da sa venninnen min til meg: “Silje, dette er litt vanskelig å spørre om, men føler du deg ensom?”.

Akkurat disse ordene satte seg godt fast i meg. De beskrev akkurat det jeg følte. Ensomhet. Nei. På kvelden når ting er tunge og jeg er lei meg og trist, så har jeg ikke noen å ringe til. Misforstå meg rett, jeg har utrolig mange å ringe til, men følelsen inni meg sier nei. Jeg stopper meg selv hver gang, fordi det blir “feil” å ringe en person, og en annen person “vil jeg ikke plage”. Til slutt sitter man der med telefonen i hånden, og føler seg mest sannsynlig enda verre en man gjorde i utgangspunktet, fordi at man i tillegg føler på å ikke ha noen å ringe når man har det vondt. Mange av mine venner ville nå sagt “men Silje, du kan ALLTID ringe meg”, og det vet jeg jo også så godt. Allikevel går det ikke. Følelsen av ensomhet slår inn hver gang. Så hvordan føles det egentlig?

Ofte kjenner jeg på at alle andre har “sin person”. De har en mann, en kone, en samboer, en forlovede, et barn, et søsken, en annen “aller beste venn” – hva som helst egentlig, som er deres viktigste person i livet. Når jeg føler meg ensom, føler jeg meg ikke viktigst for noen. Man føler at man betyr mye for mange, men ikke mest for noen. Følelsen av ensomhet kjennes som at det knytter seg i magen. Det kjennes vondt og det kan noen ganger være overveldende. Man kan sitte i et rom sammen med venner, og le å ha det morsomt – samtidig som man føler seg helt alene. Man faller ut av samtalen, og inn i seg selv, hvor man kjenner på tristheten og følelsen av å ikke ha noen. Selv om man har så mange. Man har så mange, men innerst inne og på slutten av dagen så er man helt alene. Man har bare seg selv.  Jeg har alltid vært veldig opptatt av å være hel som person alene, for så å berike livet med andre mennesker. Jeg har aldri forstått hvorfor man skal “trenge” en annen person, og har basert meg på om jeg “vil ha” en annen person. For er det ikke bedre å være i livet til noen fordi de vil ha deg der, og ikke fordi de “må” ha deg der. Jeg vil at jeg skal være nok for meg selv. Jeg vil være nok alene. Jeg må, og vil være nok alene. Allikevel får jeg denne ensomhetsfølelsen innimellom. Ikke hver dag, og ikke hver uke, men spesielt ofte hvis jeg har hatt en usedvanlig tøff dag eller om noe fantastisk har hendt. Veldig mange ganger når jeg har opplevd noe, hatt en dårlig eller en god dag, finner jeg meg selv sittende på slutten av dagen, med telefonen i hånden, uten å klare å ringe noen. Det føles ikke som om det er viktig nok, eller stort nok for noen andre en meg. Jeg føler meg ikke viktig nok til å bry andre med meg selv. Kroppen og hodet mitt stopper meg, og jeg tenker at “De er nok for opptatte for dette”. Jeg vet jeg at jeg er ikke alene med disse følelsene, men allikevel føler jeg meg så ensom. Det er en knyting i magen, et ubehag, og en enorm tristhetsfølelse. Jeg føler meg ensom. Jeg har bare meg. Jeg er ingen sin person. Jeg er bare meg. Akkurat som jeg har villet hele livet. Kanskje jeg trenger noen allikevel?

Jeg vet at jeg ikke trenger å føle meg ensom. Mine nærmeste venner hadde sluppet alt de har i hendene og jeg vet de hadde tatt telefonen hver gang jeg ringer, men følelsen av å være ensom og helt alene gnager seg likevel fast i magen. Jeg tror ikke nødvendigvis at følelsen av å være ensom er negativ, så lenge den ikke tar over for mye av hverdagen, og så lenge man ikke lar den spise en opp. Jeg tror man kan lære mye om seg selv av å måtte reflektere på den måten. Jeg mener at det er veldig viktig å føle seg god nok, og hel nok alene. Det er viktig å trives i eget selskap, og ikke være for avhengig av å ha andre mennesker rundt seg. Jeg vet også at det er vanlig å være ensom, uansett hvor godt man trives alene. Jeg tror det er viktig å snakke om den følelsen, og dele med andre hvordan man har det når man føler seg ensom. Man tror kanskje at man er den eneste som sitter å føler det slik, men det er man ikke. Veldig mange har øyeblikk der de føler seg ensom, og hvis man deler, kan man kanskje føle seg litt ensom sammen? Noen ganger trenger man bare at noen lytter, og noen ganger må vi bare minnes på at vi er her og lytter til hverandre.

2 kommentarer

  • Cathrine A

    Dette var veldig godt skrive, Silje. Du har erfart mykje i ung alder, og reflektert godt. Eg trur mange kjenner seg igjen. Eg kjenner meg veldig godt igjen i det sjølv. Det er utruleg modig gjort å vera einsleg, og å tora å kjenne på det. Veldig sårt og❤️. Mange vel andre løysingar…Du er veldig god for mange, veit eg. Du betyr noko for dei, og for oss. Me er ikkje flinke nok til å fortelja kvarandre sånt. Mange kan kjenna på at dei er litt einsame. Snakkar av erfaring. Så kan ein oppdaga at ein har sett spor etter seg, at nokon seier noko som viser nettopp det! Nesten som ein får sjokk! Fint at nokon set fokus på sånt! At nokon torer å kjenne på sånt, og ikkje minst at nokon torer å rope det ut! Flink du, Silje!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *