Aktuelt

Kjære Kvinner

 I anledning kvinnedagen har jeg valgt å skrive et innlegg om mental helse, og da spesielt blant jenter og kvinner. Mental helse er et stort tema. Det omfatter så mye, og påvirker så mange. Det påvirker alle. Alle har en mental helse. Jeg er ingen ekspert på området, men i mine snart 27 år har jeg sett en del, opplevd en del, og lært veldig mye. Som feminist så er jeg opptatt av likestilling. Likestilling i den rette betydningen. Politisk, økonomisk og sosial likestilling blant kjønnene. Jeg er heldig som er født og oppvokst i Norge. Et land som har kommet veldig langt hva gjelder likestilling. Vi har de samme rettighetene som menn i dette landet, men vi er ikke helt i mål ennå. Samtidig så har vi alle, både kvinner og menn som lever i dette landet, et ansvar og en jobb å gjøre hva angår feminisme og likestilling i andre, mindre utviklede land. Jeg skriver ikke dette innlegget i dag for å ta fatt på alle sider av likestilling, eller fordi jeg har en løsning. Jeg skriver heller ikke dette innlegget fordi jeg hater menn. Jeg liker absolutt menn. Jeg skriver dette innlegget fordi jeg vil snakke til jenter og kvinner om mental helse, og hvordan vi behandler hverandre.

Den dag i dag, så er det fortsatt en del ukultur når det kommer til hvordan kvinner blir omtalt, både av hverandre og av menn. Det er fortsatt kommentarer og oppførsel som grenser i, og trår langt over grensen til seksuell trakassering. Vi tenker nok ikke over det sånn til daglig, i hvert fall gjør ikke jeg det, men det er der. Jeg personlig opplever også ofte å få negativt ladde beskyldninger angående mine personlighetstrekk trykt nedover hodet, ene og alene basert på at jeg er kvinne, og at vi alle tenker og gjør likt. Det stemmer overhode ikke. Jeg har blitt beskyldt for å blant annet overtenke, overanalysere, være overfølsom, overdramatisk, sjalu ol. (legg merke til at “over” er nøkkelordet her), når det jeg egentlig gjør er å tenke og føle. Når ble det en negativ ting? Beskyldningene over tar ikke grunn i hvem jeg egentlig er og hva jeg faktisk gjør og mener, men i noen (spesielt noen menn) sin forutinntatte mening om hvem jeg er, ofte på grunn av kjønnet mitt. Jeg kjenner jenter som daglig blir dømt og kalt ting, basert på hva de har på seg eller hvilke “signaler” de sender ut. En jente jeg kjenner opplevde å få tilsendt “dick pics” uten å ha invitert til det, og fikk i ettertid beskjed om at hun fikk sånt tilsendt fordi hun “så ut” som hun ville ha det. Hun tiltrekker seg med andre ord bilder av peniser som hun ikke ønsker å se, fordi hun går kledd på en spesiell måte. Det er et overtramp. Både av privatlivet hennes, men også i hvordan hun blir omtalt. Det å si at det er greit å sende bilder av penisen sin til en jente som ikke ønsker det, fordi hun ser “sånn” ut, er i samme gate som å si at en jente ba om å bli voldtatt fordi hun hadde på seg kort skjørt, eller danset på en viss måte på byen. Vi setter likestilling og feminismen langt tilbake i tid ved å godta dette. Jenter blir kalt “horer”, “sluts”, “tøs”, ikke bare av noen menn, men også av hverandre. Sist jeg sjekket definisjonen på en “hore”, så er det en person som tar betalt for seksuelle tjenester. Jeg vet ikke med dere, men for meg så er den definisjonen langt fra et kort skjørt og en dyp utringning. Mange tenker nok nå at jeg er hårsår, og at det er bare noe man sier. Problemet med å snakke om jenter og kvinner på denne måten, er at det skaper en plattform hvor det er ok. Jeg sier på ingen måte at dette er noe bare menn gjør, for vi kvinner er like ille mot hverandre. Når vi tillater oss å snakke om andre på denne måten, så tar vi det med oss inn i neste generasjon. Vi bygger videre på den usunne kulturen. Jeg ønsker ikke at min lillesøster, mine nieser eller min nevø skal vokse opp i en verden der de blir dømt etter hvordan de kler seg, eller etter det faktum at de er jenter eller gutter. Jeg ønsker at de skal vokse opp i en verden der de blir vurdert ut ifra hvem de er, hvordan de behandler seg selv og menneskene rundt seg.  Jeg vet at dette går den andre veien også. Menn blir også dømt og kategorisert etter kjønn. Jeg sier heller ikke at menn er alene om å skape denne negative holdningen mot kvinner, for vi er like ille når det kommer til hvordan vi behandler hverandre. Vi konkurrerer om å være penest, ha finest klær, best sminke, glattest hår, mest oppmerksomhet av menn eller andre kvinner, og vi drar oss selv og andre ned når vi gjør det. Vi burde bygge hverandre opp. Vi burde støtte hverandre, hjelpe hverandre og viktigst av alt; ikke snakke hverandre ned, og absolutt ikke akseptere at andre gjør det. Mange, meg selv inkludert, tenker nok at dette ikke gjelder dem fordi de tenker ikke sånn. Det kan vi ikke tenke. For om man står stille og aksepterer at andre snakker på denne måten, så er man en del av problemet. Jeg har lyst å være en del av løsningen.

Jeg tror og mener at om vi ønsker likestilling og utvikling, så må vi snakke sammen. Vi må hjelpe hverandre å være gode – og ikke dytte hverandre ned. Derfor snakker jeg om mental helse. Det er et veldig tabubelagt tema, og veldig mange sitter på smerte og tunge følelser, uten å dele med hverandre eller noen. Jeg sier ikke at alle må dele på denne måten, men vi må tørre å snakke med hverandre og dele – slik at vi kan hjelpe hverandre opp. Vi må stå sterke sammen, slik at når det kommer til de virkelig store kampene – så kan vi håndtere de sammen. Vi må vise hverandre at om man har det tungt og vanskelig, så er man ikke alene. Hvis man føler noe, så kan man dele, uten å få slengt i seg beskyldninger som ovenfor. Vi må vise at vi ikke aksepterer å bli kallt hore, tøs, slut og løs, som negativt ladde beskyldninger basert på hva vi har på oss eller det faktum at vi har en seksualitet. Det er lov å ha en seksualitet. Det er lov å kle seg i akkurat hva man vil, og likevel kreve å bli vurdert ut ifra personlighet, meninger og hvordan man behandler andre. Det er lov å være seg selv. Vi må slutte å være redd for hvilke negative kommentarer og holdninger vi blir møtt med ved å være oss selv, og heller akseptere oss selv. Vi må akseptere oss selv, og vi må akseptere hverandre. En del av dette mener jeg er å dele. Dele vonde ting, gode ting, utfordringer, triste tanker. Dele med hverandre. Venner, familie, kjæreste, tante, psykolog, en fremmed som ønsker å lytte. Vi må vise hverandre at vi som kvinner ikke er svake fordi vi viser følelser, eller at vi ikke er dramatiske fordi vi analyserer en situasjon. Dette er personlighetstrekk, og de er ikke basert på kjønn. Det er også viktig å huske på at det å vise følelser og dele med hverandre krever styrke, ikke svakhet. Min oppfordring til jenter og kvinner på kvinnedagen er derfor; Del med hverandre, se hverandre, hjelp hverandre, støtt hverandre. Ikke døm hverandre, ikke kom med stygge kommentarer og bemerkninger, ikke konkurrerer om oppmerksomheten til menn. Vit deres verdi, vit at deres styrke ligger i at dere er unike, vit at det er greit at vi ikke alle er like. Siden jeg oppfordrer til å dele, ønsker jeg å dele fra en veldig tung periode i mitt liv.

Hele mitt liv har jeg følt meg annerledes. Ikke rar. Ikke feil. Men annerledes. Unormal, om man vil. Jeg har en stor personlighet, som tar mye plass. Jeg underholder gjerne ti personer, eller tusen personer. Jeg kan spøke og le, jeg kan gjøre narr av meg selv og andre – og jeg kan snakke i timevis. Jeg kan også være stille – falle ut i en gruppesamtale, unngå å snakke høyt i forsamlinger, falle helt ut i alvorlige gruppesamtaler med venninner. Etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg innsett at når temaene blir for alvorlige – så unngår jeg å snakke. Jeg tilføyer lite til samtalen og nøyer meg med å lytte. Dette er ikke fordi jeg ikke har noe å si – men fordi jeg er redd det jeg skal si er irrelevant eller uønsket. At det blir dårlig mottatt og feiltolket. Jeg er redd det ikke skal bety noe.

Når jeg var yngre brukte jeg å tilpasse meg mye hva andre mente og hvordan de oppførte seg. Når jeg var grovt uenig – kunne jeg likevel bare jatte med – i redsel for å ikke passe inn eller bli likt. Jeg følte meg annerledes, og opplevde ofte at jeg mente andre ting en folk flest – og hadde derfor mange indre diskusjoner og kamper med meg selv. Redselen vant alltid. Etter hvert som jeg har blitt eldre og sikrere, så skinner personligheten min mer og mer gjennom – og jeg vil ikke lenger legge skjul på hvem jeg er og hva jeg mener. Jeg har ofte blitt fortalt at jeg skal «dempe» personligheten min, eller være mer «normal». Både i sosiale settinger, men spesielt ofte i møte med menn. «Kle deg mindre deg» og «Ikke vær så deg». Dette både fra menn og kvinner. Jeg har blitt fortalt at jeg er rar og spesiell – og ikke i en positiv tone – men negativt ladd.

Jeg har aldri forstått problemet med å være spesiell eller annerledes – for hva er egentlig normal? Hvorfor jobbe så hardt for å være som «alle» andre, når ikke engang alle andre er sånn. Bare du kan være deg – gjør heller det med stolthet. Jeg er en person som overpresterer når det ikke er nødvendig, jeg er intens og fokusert – og kan aldri levere halvveis. Jeg forventer bare perfeksjon fra meg selv, og alt annet blir slått hardt ned på av meg selv. Jeg skammer meg og straffer meg selv mentalt om jeg ikke leverer på nivået jeg har satt for meg selv. Sånn har jeg alltid vært. Lenge var mottoet mitt at «Silje blir ikke sliten». Jeg har alltid hatt for mange hobbyer som jeg har brukt for mye tid på , satt for høye krav til karakterer, tatt på meg for mye jobb – med en tanke om at jeg klarer alt. Det er ingen begrensning. Dette er også en av mine sterkere sider – da jeg faktisk ikke tror det finnes tak for hva jeg kan få til. Helt ærlig. Min mor sier at jeg alltid har tenkt på den måten. Jeg har som sagt alltid vært intens, og aldri lyttet til noen som har prøvd å få meg til å roe ned tempoet. Når noen forteller meg at jeg på slappe av – blir jeg irritert, for «Silje blir ikke sliten». Mine foreldre har aldri kunnet satt ned foten – fordi når jeg har bestemt meg så finner jeg en måte – og da kan ingen stoppe meg.

Våren 2016 ble jeg sliten. Veldig sliten. Jeg var overarbeidet over for mange år, med alt for lite søvn og alt for lite mat, da det var en måte for meg å straffe meg selv på når jeg ikke var helt bra nok. Jeg fortsatte å ta på meg for mye. Så ble jeg med et uhell gravid. Som alle andre ting var jeg rask med å booke en time for abort – noe jeg gjennomførte uten å helt forstå hva jeg gjorde. Jeg passet på å gjøre det på en fredag – slik at de verste blødningene gikk over i løpet av helgen, og jeg kunne gå på jobb på mandag. Det gjorde jeg for å unngå tapt arbeidstid og å måtte ta meg fri fra jobb. I hodet mitt har det aldri vært akseptabelt for meg å være syk eller borte fra jobb pga. sykdom. Det har alltid vært et svakhetstegn. Jeg er klar over at ingen blir gravid med et «uhell», men jeg er bare menneskelig – og det var naturligvis resultat av dumme valg. Jeg var tilbake på jobb tre dager etter aborten – uten å ta innover meg hva jeg hadde gjort. I kjent stil tok jeg på meg enda mer ansvar på jobb, og hadde tenkt å drukne meg selv i arbeid som jeg brukte å gjøre. I ettertid ser jeg at dette var en måte å prøve å dekke over aborten og følelsene mine rundt den. Noen dager senere døde en av mine eldste barndomsvenner. Et av de snilleste og vakreste menneskene jeg noen gang har kjent. En person jeg dessverre ikke hadde snakket skikkelig med på mange år. Det slo meg hardt. Kroppen min stoppet å virke den dagen. Hele den neste uken husker jeg lite av. Den var preget av lite søvn og angstanfall. Jeg dro hjem til begravelsen – men valgte å dra tilbake til Oslo allerede samme kvelden, for å ikke gå glipp av neste arbeidsdag. Familien min prøvde å få meg til å ta fri – men sta som jeg er var det ingen sjangs å stoppe meg. Personen som gikk inn på kontoret den fredagen var et spøkelse av den personen jeg hadde vært hele livet. Jeg ble stoppet allerede i hoveddøren, og fikk beskjed om å gå hjem. Jeg trosset denne beskjeden, men en halv arbeidsdag senere var jeg sendt hjem og sykemeldt. Kroppen min hadde sluttet å virke – og tatt med seg hodet i fallet. Ingenting fungerte. En person som vanligvis er veldig direkte, rask, effektiv, beslutsom og energisk – var helt tom. Jeg gikk inn i en depresjon som viste seg å skulle vare lenge. Jeg utviklet angst – og hadde ukentlige angstanfall over en veldig lang periode. Det minste snev av ansvar eller press kunne dytte meg over kanten. Jeg kjente ikke meg selv igjen – og jeg følte meg fullstendig fanget i egen kropp. Jeg gikk regelmessig til legen, som prøvde å henvise meg til psykolog. Jeg havnet på en venteliste, og fikk beskjed om at ville ta rundt 2 år før jeg fikk time. Jeg gav derfor opp hele systemet og sluttet å gå til legen mer enn nødvendig. Jeg slet. Det var en veldig tung tid. Kroppen gjorde vondt, og hodet gjorde vondere. Når jeg hadde gode dager mentalt, ville ikke kroppen. Det var utrolig hardt for meg. Jeg følte meg svak, og langt ifra god nok. Kroppen min og psyken min hadde sviktet meg. Jeg brukte seks måneder på å komme meg tilbake i arbeid, og et og et halvt år på å komme meg skikkelig ut av depresjonen og kvitt angstanfallene.. Jeg har hvertfall lært å håndtere de.

Jeg presset meg selv tilbake i jobb alt for tidlig da jeg var livredd for hvordan det skulle påvirke CV’en min om jeg var sykemeldt alt for lenge. Det var hardt å gå tilbake i jobb for tidlig, men jeg jobbet meg gjennom det. Når jeg ser tilbake i dag, så ser jeg at jeg har delt veldig lite med venner og familie. Ingen vet at det gjør vondt å tenke på aborten, og at jeg noen dager angrer. Få vet at jeg grein så mye og så hardt at jeg så vidt klarte å svelge pillen – og enda hardere var det da jeg innså at han som egentlig var faren var en person jeg hadde veldig sterke følelser for. Jeg tenker ofte på om jeg valgte feil, men vet samtidig at jeg kunne aldri ha gitt det et barn fortjener. Svært få vet at jeg ennå gråter og mister nattesøvn over min kjære barndomsvenn, og at jeg besøker han og snakker med han hver bursdag og hver julaften. Jeg har delt veldig lite med venner og familie, og jeg har nok brukt veldig mye lenger tid på å komme ut av depresjonen på grunn av det. Jeg følte meg så svak så lenge. Ikke god nok, ikke sterk nok. Det føltes som et tap og et nederlag, og de mørkeste dagene var så mørke. Jeg fikk mye tid til å tenke. Så begynte jeg å snakke og fortelle. Så fant jeg en psykolog, så jeg fikk sagt mye høyt. Det hjalp meg.

Jeg har blitt veldig godt kjent med meg selv de siste årene. Jeg har lært meg at jeg også har lov å være syk. Jeg har lært meg at jeg har lov å være sliten, lei, trist, såret, opprørt, sint. Det har tatt meg mye tid å forstå hva jeg føler om ulike ting. Jeg trenger tid til å forstå. Jeg er en annerledes person i dag, på grunn av det jeg gikk gjennom, og det tror jeg er viktig for meg selv å forstå. Jeg har også lært meg selv å kjenne. Jeg vet hva jeg står for, hva jeg mener, hva jeg aksepterer og ikke, hva jeg forventer av meg selv og andre. Jeg vet hva jeg vil og jeg vet hvem jeg er. Som et resultat av dette har jeg blitt utrolig trygg på meg selv som person, og jeg bryr meg ikke lenger om at folk synes jeg er rar eller annerledes. Den siste mannen jeg var på date med sa til meg; “du er veldig spesiell”. Stol på meg når jeg sier det ikke var positivt ment. For første gang tenkte og mente jeg virkelig “takk” når jeg svarte han akkurat det. Høsten 2018 begynte jeg å skrive ned mine erfaringer og følelser, og har siden opplevd det som en fantastisk form for terapi når det er noe jeg trenger å jobbe meg gjennom. Når jeg skriver dette i dag – så har jeg kommet dit at jeg ønsker å dele erfaring i håp om at det skal hjelpe noen på veien til å dele om de har det tungt eller vanskelig. Jeg ønsker også å kunne inspirere og motivere jenter og kvinner til å tørre å være seg selv, mene det de mener, stå for det de stå for – og ta det som et kompliment hver gang noen prøver å fortelle de at de er annerledes. Annerledes er bra. Annerledes er ekte og ærlig.

Jeg oppfordrer alle, men spesielt kvinner til å stå sammen. Sammen som forskjellige. Kvinner som føler, kvinner som har det tungt, kvinner som tar tøffe valg, kvinner med ambisjoner, kvinner som ledere, kvinner som mødre, tanter og bestemødre, kvinner som har blitt behandlet urettferdig, kvinner som blir fortalt at de oppfører seg feil, kvinner som blir undertrykt. Alle kvinner. Vi lever i et samfunn der vi ser ned på hverandre som kvinner, dømmer hverandre og konkurrerer om å se best ut – for hvem? For menn? Alle unge lever under et enormt press i dag. Mest sannsynlig mye større en det jeg gjorde da jeg var tenåring. Det er viktig å åpne opp for dialog – og åpenhet rundt mental helse. Vis unge jenter at det er ikke farlig å dele, og at når vi deler, så er det lettere å stå sterke sammen.

Jeg kjenner mange kvinner. Kvinner som inspirerer meg og gjør meg stolt – hver eneste dag. Kvinner som holder familier sammen, kvinner som tar utdanning og presser normene, kvinner som har blitt utsatt for grusomme handlinger utført av menn – men som likevel står enda sterkere en noen gang i kampen om en rettferdig hverdag, kvinner som føler seg ensomme og alene, kvinner som opplever å miste sine ufødte barn, kvinner som setter seg mål og kjemper seg dit ved å trosse sykdom og motgang, kvinner som står opp for hverandre når ting er tøffe, kvinner som oppdrar barn, jobber og utdanner seg samtidig, kvinnelige gründere, og listen bare fortsetter. Jeg kjenner så mange bra kvinner. Fantastiske damer som trosser alle normer og regler, flytter grenser og setter sitt preg på verdenen vi lever i. Da blir jeg så stolt. Det er så viktig å fortelle hverandre disse tingene. Dele med hverandre, heie på hverandre og hjelpe hverandre. Jeg er heldig. Jeg har en fantastisk vennegjeng rundt meg, en storesøster som mirakuløst gjør ALT og imponerer meg hver dag, en lillesøster som er tøff, modig og ærlig, en stemor som kom til Norge i voksen alder uten å kunne språket – og skapte seg et godt liv alene, og ikke minst en mor som er tøffere enn noen andre, og som er snill, god, modig, uredd, støttende og viktigst av alt; sier fuck janteloven på daglig basis gjennom hvordan hun er som person. Jeg blir så stolt.

Fra nå av vil jeg fokuserer på å være en god kvinne – for andre kvinner og for meg selv. Jeg vil bygge opp andre kvinner, behandle de og meg selv med respekt, jeg vil snakke om de vanskelige tingene – og oppfordre andre til å gjøre det samme. Jeg vil vise at å dele følelser, åpenhet og ærlighet ikke er en negativ ting, men noe vi sammen kan vokse på. Jeg vil vise at å gi hverandre respekt – og kreve respekt, føles bedre en å gå på bekostning av hvem vi er for å tilfredsstille andres ønsker og behov. Og det vil gi oss den respekten vi fortjener. Jeg vil bidra til å vise at å være forskjellige ikke er en negativ ting – men heller noe positivt vi burde jobbe for. Jeg ønsker å være et forbilde for mine nieser, som de kan se opp til – og en person som har vært med å banet vei for et samfunn uten kjønnsbaserte fordommer – hvor man ikke skal stikke seg for mye ut eller være for «spesiell». Kvinner og jenter må stå sammen, utfordre hverandre og bygge hverandre opp. Støtte hverandre i valgene vi tar, og åpne opp for at vi alle er forskjellige. Vi er ikke ment for å være to millioner utgaver av samme kvinnen – men to millioner ulike kvinner som står sammen i kampen for likestilling.

27 kommentarer

  • Cathrine

    Gratulera så mykje med heimeside! Sterk lesing og gode tankar! Ja til framsnakk! Fuck janteloven😉🤸‍♀️🧘‍♀️💃. Livet er ingen konkurranse, men tvert imot så handler det om ❤️. Lykke til! Eg heier på deg!

  • Sarah

    Det du skriver er SÅ viktig! Og du er tøff som deler så personlige deler av livet ditt. Jeg kjenner mange jenter og kvinner – inkludert meg selv, som har fått beskjed om å «dempe» seg, fått høre at de er «rar» og «utadvendt» med en veldig negativ tone, og det har bare medført usikkerhet, ett ønske om å endre seg og for min egen del forbigående sosial angst. Det verste er kanskje den følelsen av skam ovenfor sin egen personlighet. Noe som er helt unødvendig og direkte trist. Den dagen jeg lærte meg å gi faen i hva andre mener og tenker om min personlighet, fikk jeg ett mye bedre liv, mye bedre venner og ble mye mer glad i meg selv. <3 Så lenge man er snill og god mot andre, så skal man ALDRI slutte å være seg selv. Silje jeg gleder meg til å fortsette å følge deg <3

  • Helene

    Utrulig bra skrevet! Eit sterkt og ærlig innlegg, du gjer meg stolt❤️ Gode fine Silje🥰 du e ikkje anna enn fantastisk😍

  • Katrine Mathiassen

    Fine, modige og sterke Silje! ❤️ Tøff lesning, men veldig inspirerende! Du er faen meg helt rå! 🙌🏼💋

  • Sofie

    Utrolig flott at du skriver om disse viktige tingene <3 Jeg skulle ønske jeg kom til samme innsikt like tidlig i livet som du nå har gjort. Det er ikke alle som kommer så langt i reisen frem til å finne seg selv og få fatt i hva som definerer en selv i så ung alder. Selv brukte jeg over 40 år. Du minnet meg på hvor viktig det er å snakke om dette, og jeg lover at jeg skal snakke med barna mine om dette. Om at det ikke er noen som skal fortelle dem at følelsene deres er "feil", belastende eller negative reaksjoner, men helt naturlige. Om at det er viktig å la andre få være seg selv, og at det er det som gjør verden så fin å leve i. Ønsker deg all good things.

    • kontakt.thevibe

      Tusen takk for denne fine kommmentaren <3 Jeg ble helt rørt av å lese den - og jeg setter utrolig stor pris på det du skriver. Det vakreste med oss alle er hvor unike og spesielle vi er <3 Tusen takk - og bare gode ting til deg også <3

  • Charlie

    Eg fikk rett og slett frysninger av å lese dette innlegget! Både fordi eg kjente meg igjen i mange av de følelsene du beskriver og det å bli snakket negativt til og om fordi man e seg sjøl, men frysninger også fordi eg syns du e så utrolig tøff, flott og tvers igjennom bra dame!
    Så utrolig reflektert som evner å se så mye bra i deg sjøl og andre!
    Takk for at du e du, og for at du deler dette viktige innlegget!👏🏻
    Gleder meg til å følge deg videre 💖

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *