Skrevet av Trond Olav Paulsrud

Veien til kontinentets ende

On the road again. Denne gang til Portugal med fire medlemmer av turkomiteen til Sangkoret Øyeren, bedre kjent som Skøyeren. Vi har vært på tur sammen før. Skikkelig gode folk som representerer en ualminnelig hyggelig gjeng.

Forsiden Blogg forside

Foto: Vita Marija Murenaite, unsplash.com

Det er ikke noe kunststykke å bli betatt av Portugal. Ujålete og stilfullt, hjertevarmt og hardbarket.

De hadde nok ikke sunget til gull i en klassisk korkonkurranse, men som de formidler og berører. Vidar (dirigent) har teften for gode låter, skriver unike arr og kjenner igjen en solist når han hører en. Av mange sterke opplevelser jeg har hatt på kortur, er en av de aller sterkeste da Geir var lead vocal på Claptons «Holy Mother» i York for et par år siden. Kruttsterke saker.

Myguel, vår gode venn og lokale partner i Portugal, beklaget gjentatte ganger at han var opptatt med korøvelser den onsdagen vi landet i Lisboa, og spurte om det var mulig for oss å ordne turen til hotellet på egen hånd. No worries, og tro det eller ei, - vi endte opp med Uber! På den samme Myguels anbefaling. «Much better and much cheaper», fortalte han. Bedre og billigere liker vi, så vi fulgte rådet, bestilte en sjuseter, stablet oss og pikkpakket inn i Renaulten vi ble velsignet med, og satte kursen mot Estoril. Og selv om avstandene er overkommelige, og den jevne portugiser vet hvor han har gasspedalen, tar selv moderate avstander i og rundt Lisboa tid. Vår utmerkete sjåfør, Jorge, forklarte køen med «crazy rush hours» og sa han savnet Algarve, hvor det viste seg at han drev et hotell i sommermånedene. «No traffic, try yourselves.» Etter halvannen time bakerst i Scenicen hans kunne vi fastslå at «lots of traffic, tried ourselves» kunne stå som overskrift over den lett klaustrofobiske bilturen fra Lisboa til Estoril.

Det er ikke noe kunststykke å bli betatt av Portugal. Ujålete og stilfullt, hjertevarmt og hardbarket. Verdensvant og smålåtent, nyskapende og tradisjonelt. Og to av Europas fineste byer: Lisboa og Porto. Begge med tilliggende områder skapt for minnebøkene. Denne gangen handler det om Lisboa og områdene vestover. Mot havet. Mot kontinentets ende. Mot Amerika.

I det mektige Rio Tejo løper ut i Atlanterhavet like utenfor Lisboa, bryter bølgene fascinerende kraftfullt. Et paradis for surfere. Og fortsetter du noen minutter til, kommer du til Estoril med fornemme villaer og sitt beryktede casino. Så Cascais, den gamle fiskerlandsbyen. Et sted du vil gjemme i ditt hjerte. Naturen gir deg enda mer når du fortsetter videre vestover, til surfernes Guincho Beach og Cabo da Roca, det vestligste punktet på kontinentet vårt. Vilt, vakkert og virkelig verdt visitten!

Og du må for all del ryke på desserter når du kommer hit. For de er makeløse!

Visningsturer går på speed. Mye skal rekkes på et døgn eller to. Men tiden er aldri for knapp til å kjenne på det gode livet har å gi. Som stunder rundt et felles bord. Vi satte til livs seabasser, bacalaoer og nydelig kjøtt fra grillen. Og tror du ikke et par herlige viner fra Duoro-dalen også kom vår vei. Det er et upåklagelig utbud av anstendige spisesteder i Estoril og Cascais. Portugiserne setter sin ære i å velge de beste råvarene, og porsjonene er rikelige. Her skal du gå mett fra bordet. Og du må for all del ryke på desserter når du kommer hit. For de er makeløse!

Men først og sist handlet de snaue to døgnene om å ta så mange valg som mulig for turen koret skal ha neste høst. Med en gruppe på opp mot 100 reisende, er det mye å se etter. En herlig utfordring.

Først planla vi konsertene. For oss er det rosinen i pølsa. Ingen kortur uten. Vi så en rekke kirker, sjekket akustikk, vurderte hvor koret kunne stå, avklarte behov for lyssetting og testet pianoer. Diskuterte muligheter for å by på work shops for lokale sangere. Alt i høyt tempo og med et herlig humør. De kommer ikke fra Skøyeren uten grunn.

Deretter sjekket vi forskjellige hotell. Og selv om vi var ute et år i forveien, var det flere steder som allerede var fullbooket. September er høysesong i denne delen av Portugal.

Til sjuende og sist gikk vi opp en del løyper og bestemte oss for hvilke koret skal gå i når de kommer hit.

São Pedro do Estoril, Estoril, Portugal. Foto: Cassia Tofano, Unsplash.com

Hvilke løyper vi bestemte oss for? Jo, vi skal til surfernes Guincho Beach og til Cabo da Roca. Nærmere Amerika kommer du ikke fra det europeiske fastlandet. På samme tur skal vi ha finalen i Sintra, den gamle romerbyen ved foten av fjellet der palasset Pena troner på toppen. Et fantastisk skue - også de dagene det er innhyllet i lett tåke.

Og så til Lisboa, selvfølgelig. Til det fasjonable og det bohemske. Til de smale og bratte gatene med det yrende livet. Til de fargerike husene. Til de terrakottafargede takene. Den rufsete skjønnheten har hatt sine oppturer og sine nedturer. Men sjarmen tar du aldri fra henne. En dagsutflukt hit er pensum. Vi ble enige om å begynne med Belem-tårnet, Jeronimus kloster, rolige parker og åpne områder og med slående utsikt over elven Tejo. Videre derfra skal vi gjøre entré på Avenue de Liberdade. Så elegant! Så raffinert! Vi hopper av ved Restaudores-plassen. For det er et ypperlig samlingspunkt for å sjekke trykket i Barrio Alto og Alfama, de bohemske bydelene. Og Myguel som kjørte Lisboa på kryss og tvers uten en eneste bommert - med unntak av en parkeringsbot - foreslo at vi skulle avslutte dagen i en hyggelig bakgård i Barrio Alto med fado og noe godt på grillen. Livet er ikke alltid ubarmhjertig.