En historie om smil, vennlighet og en mors lys som sluttet å brenne

Den ene bilen etter den andre kommer mot oss i full fart. Det tutes og vinkes og hilses, mens jeg ber til høyere makter om at den gamle Skodaen hans har vært inne til Bosnia Hercegovinas motsvar til periodisk kontroll. Rijad registrerer min uro og smiler overbærende. For her finnes større utfordringer. Blant dem penger. Mange har lite og lever deretter. Det store byråkratiet tar sitt, og av vanlige inntekter betales det over 60 % i skatt! Tidvis tærer det på håpet, for det snakkes mye om «brain drain». «Det er synd å si det», sier Rijad, «men mange av de beste hodene forsvinner. Enda godt for den gamle dronningen at jeg blir», gliser han. «For jeg simpelthen elsker denne byen»!

Alle utfordringer til tross, Sarajevo viser seg fra sin beste side denne første oktoberdagen. Solen skinner, og nede i bygryta er det et yrende liv! Selv en helt vanlig tirsdag. Vi svinger inn på en liten lunsjrestaurant, får servert suppe og bosnisk husmannskost fra tinntallerkener. Da jeg spør om å få noe å drikke, serveres et glass vann fra springen. Autentisk er bare fornavnet. Og så godt! Og så mye! Mannen som har vekket min appetitt på Balkan, Igor Kubat, smiler fra øre til øre, slår seg på magen og konstaterer frydefullt «at dette er akkurat slik mat bestemor pleide å lage». Klok – sikkert av skade – har han bedt om halv porsjon. For som Rijad fastslår med styrke når han ser at jeg bare har kommet halvveis i min tilskikkelse:

«Her spiser alle mannfolk opp maten». Ferdig snakket. Vi gjør opp – uten at det gjør nevneverdig inntrykk på kontoen – og går videre gjennom den ottomanske bydelen, ofte omtalt som gamlebyen. Det nytes bosnisk kaffe og røykes vannpipe. Smil og vennlighet overalt. Og det handles i små butikker, som alle bugner over av varer. Det forhandles og gestikuleres. Et håndtrykk forteller om «case closed» på høyre side, mens den opphetete diskusjonen på motsatt side, tyder på at det ikke landes noen avtale der i dag.

«Herlig, dette er jo et mini-Istanbul», sier jeg til Igor. Han bekrefter lett humrende og forteller at sånn var det også da han første gang var i byen i 1973. Da i forbindelse med landskamper i bordtennis, for på den tiden var Sarajevo Titos kultur- og sportshovedstad.

Vel ute fra de smale og livlige gatene i gamlebyen går vi i retning av rådhuset. Et praktfullt bygg fra slutten av 1800-tallet, som har tjent flere interesser. Først og fremst politikkens. Men også litteraturens. For etter krigen ble byens politiske storstue brukt som hovedbibliotek. Under beleiringen av Sarajevo i august 1992 rammet imidlertid serberne en rekke strategiske posisjoner. Og hva sto mer lagelig til for hugg enn byens ikoniske stolthet, som også rommet mer enn 1,5 millioner titler og en rekke unike manuskripter. Vandalene angrep det ikoniske bygget, med fatalt resultat. Det brant til grunnen, og de unike samlingene sto ikke til å redde. Det fortelles at bibliotekarer og historikere som i fortvilede forsøk på å redde bøker og manuskripter fra brannen, ble beskutt av snikskyttere. Flere av dem mistet livet.

Først da EU på 2000-tallet – med ungarere, østerrikere og spanjoler i spissen – bestemte seg for å rekonstruere det ærverdige rådhuset, ble den atter en gang byens kulturelle og politiske samlingspunkt. Slående vakker - og et verdig symbol på den multikulturelle miksen denne byen er.

Vel ute på trappen sier Rijad at vi må tilbake til bilen, for han skal vise oss noe som har «brent seg fast i sinnet». Vi diskuterer boligpriser (for høye), sykepleierlønninger (for lave) og trafikken (for kaotisk). Men noe skjer med Rijad. Den kledelige eplekjekkheten han har omgitt seg med siden vi traff hverandre i lobbyen på hotellet, avtar. Det er som om han samler seg. Vi passerer flyplassen i byen, ikke rare greiene når sant skal sies, selv om den flere ganger har stått i begivenhetenes sentrum. FN kontrollerte den med vekslende hell under borgerkrigen på 90-tallet. «Jeg var et lite barn under krigen», sier Rijad stille. «Vet du hva som for alltid vil prege meg? Mors lys som sluttet å brenne. Hennes varme og dype blikk ble blast og grunt. Bestemors stille gråt på kjøkkenet. Fars kraftfulle latter som forsvant.

Rijad snakker sakte. Og lavmælt. Han stopper bilen ved en gammel villa rett utenfor byen. «Her er tunnelen. Kloke og sterke menn bygget den for å frakte mat, drikke og ammunisjon inn til byen. Tunnelen kom opp inne i denne villaen. De brukte to måneder på å planlegge den og fire måneder på å bygge den. Her, i den 1,6 meter høye og 800 meter lange tunnelen, gikk noen av våre modigste menn krokbøyd med tung last og vann til knærne. For å slåss for alt de hadde kjært. Familiene sine. Naboene sine. Byen sin. Jeg blir alltid fylt med andakt når jeg kommer hit ut», avslutter Rijad.

Alt har sin tid, og på avreisedagen sitter jeg sammen med Igor på hotellet. Jeg har sjekket ut av rommet. Nå skal jeg bare ta en taxi ut til flyplassen for å fly hjem. Over en dobbel espresso blir vi sittende å mimre om et håndballmesterskap i Beograd. En tanke slår umiddelbart ned i meg. Beograd? Pokker! Har jeg bestilt flybillett hjem fra Beograd? Ikke Sarajevo? Jeg fisker opp telefonen, trykker på Norwegian-appen og leser Beograd i displayet. Hva? Jeg? Er det noe jeg kan, så er det å planlegge! Hvordan kunne dette skje? Nå er gode råd dyre. Jeg vipper opp Macen, gjør noen raske søk på nettet. I Norge har jeg en hel bande som venter på meg, og «borte bra, hjemme best» gjelder selv for en farende fant som meg. I farten finner jeg ingen gode løsninger. Bare en flyvning via München med Lufthansa. Den er svindyr. Jeg ringer kollega Laila. Hun er rå til å finne smarte løsninger og alltid tidlig oppe om morgenen. «Joda, dette kan vi fikse, Trond Olav. Når og hvor skal du ut å reise neste gang»? «Neste gang», spør jeg forbløffet? «Hva har det med saken å gjøre? Få meg hjem i dag»! Laila forklarer tålmodig at jeg allerede har plass fra Sarajevo til Oslo med akkurat lang nok pause i München til at jeg rekker en Warsteiner og en pretzel, men at billetten blir mye billigere om jeg også sørger for å ha en returbillett. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Dermed booker vi opp Oslo - München - Barcelona også. For nye eventyr venter. Om ikke lenge er det korfestival i Calella.